Gjesdal Gjestgiveri > Historie

Resultat

Antall

Personer

Henter pris
Bestill Vis handlekurv
Ikke tilgjengelig i valgt periode
Vis tilgjengelighet

Pensjon

Ingen ledig kapasitet for valgt periode

 
Produkt
Periode
Antall pers.
Sum total
-
Person:
Notater:
 
x
 
 
 
Sum Total
 
 
Logg inn eller registrer deg for å bestille
E-post
Ikke en gyldig e-postadresse
Passord
E-post
E-post kan ikke være tomt
Gjenta e-post
E-post er ulik
E-post er like
Passord
For kort (min 5 tegn)
Svakt passord
Middels passord
Sterkt passord
Passord kan ikke være tomt
Gjenta passord
Passord er ulik
Passord er like

Fornavn
Fornavn kan ikke være tomt
Etternavn
Etternavn kan ikke være tomt
Gate
Gatekan ikke være tomt
Nasjonalitet
Nasjonalitet kan ikke være tomt
Postnr
Postnr. må inneholde fire sifre
Sted
Sted kan ikke være tomt
Telefon
Telefon kan ikke være tomt
Vennligst les og godta for å fortsette bestilling
Henter avtale...

Velkommen til Gjesdal Gjestgiveri

Ole Nielsen grunnlegger av Aalgaards Uldvarefabrikker, skal ta mye av æren for veksten i næringslivet i Gjesdal engang på 1800 tallet. Hans utnytting av de ressurser som kommunen innehar, har innspiret oss til å videreføre tradisjoner og kultur fra Gjesdal og omegn i et spise & overnattingsted.

”Han og hans sat til bords med hundrede av arbeidere, som alle bodde under tak med ham, vaaket over deres vandel, sørget for deres pleie i sygdom og død og samledes til opbyggelse med dem søndag morgen”

Sagt om Ole Nielsen
fra hans Haandverkerhjem 1850

ULDVARE INDUSTRIEN I GJESDAL

At Gjesdal fikk en ledene stilling innen fylkets tekstilindustri var ikke tilfeldig. Til forskjell fra flat-Jæren kunne kommunen by industrien på rikelig med vannkraft. I tillegg var det her god tilgang på ull. Kommunen lå sentralt til for Jæren og Dalane, som var blant landets beste saue-distrikter. Viktig var det også at kommunikasjonene inn til de nærmeste byene ble bedret i siste halvdel av 1800-tallet. Varer kunne dermed lettere fraktes til markedene i Sandnes og Stavanger. Foruten disse faktorene fantes det også fra gammelt av et miljø der tillaging av ullvarer hadde stort omfang rundt på gårdene, og gav en viktig attåtnæring til jordbruket.

Ullvarefabrikker i Gjesdal

  • 1870 - Ålgård Ullvarefabrikk
  • 1886 - Oltedals Spinderi
  • 1894 - Oltes Uldvarefabrikk
  • 1904 - Vang Spinneri
  • 1908 - As Svanedal
  • 1937 - Ullvarefabrikk Gjesdal Spinneri

 

I alt 6 ullvareforetak ble startet opp før 1940. Det eldste foretaket var Ålgård Ullvarefabrikk, som ble etablert på Ålgård 1870. De øvrige var lokalisert til Oltedal. Oltedals Spinderi staret opp i 1886. Deretter fulgte Oltes Uldvarefabrikk i 1894, Vang Spinneri i 1904 og Svanedal Ullvarefabrikk i 1908. Etter dette gikk det nærmere 30 år før den siste etableringen fant sted. Først i 1937 ble Gjesdal Spinneri startet opp.

Ålgård Ullvarefabrikk var lenge den eneste virkelig store bedriften. I 1905 hadde fabrikken 300 ansatte, og var med det de største industrielle foretakene i fylket. På begynnelsen av 1930-tallet utviklet imidlertid også Svanedal Ullvarefabrikk seg til et betydelig foretak som på det meste hadde nærmere 200 personer i arbeid. Størrelsen på de øvrige foretakene varierte fra 4-5 ansatte ved det minste, til rundt 40 ansatte ved det største.

Flotte turmuligheter

Historien om Aalgaards Uldvarefabrikker og De Forenede Ullvarefabrikker D:F:U

Ole Nielsen som før 1870 hadde startet ullspinneri og fargeri i Sandnes, kjøpte våren 1870, eiendommen med fossen på Ålgård av Svend Olsen Aalgaard for 150 specildaler. Ole Nielsen produksjon på Sandnes var basert på kraft fra "hestevandring". På Ålgård bygget han opp Aalgaards Uldspinneri, basert på vannkraft. Foruten fossekraft var det på Ålgård god tilgang av ull som råstoff for produksjonen. Dessuten var vannkvaliteten i elva god for farging og vasking av tekstilprodukter.

Ole Nielsen, født 27. Februar 1827, kom fra husmannsplassen Hagen i Hjelmeland, der han vokste opp i fint haugianermiljø.

Aalgaards Uldspinneri som startet opp i 1870 var den første ullvarefabrikken i Rogaland og den første i Norge som begynte med leiespinning. Ved leiespinning leverte bøndene inn ull og fikk garn tilbake. Fra gammelt av vevde kvinnene i Gjesdal store mengder vadmel for salg. Med levering av garn fra fabrikk kunne de veve enda mer. Etterhvert fikk fabrikken også andre varer i bytte med ull og filler fra bøndene. Garnproduksjonen på Ålgård gikk meget bra helt fra starten av, og det ble stadig foretatt utvidelse av produksjonen. Andre ville følge i Ole Nielsens fotspor, og noen personer i Gjesdal hadde planer om å starte et nytt spinneri - Gjesdal Uldspinneri - med fossekraft i Straumåa. ole Nielsen fikk imidlertid disse personene inn som medeiere i Aalgaards Uldspinneri som da ble et aksjeselskap i n1874.

I 1877 kom de første vevstoler (vevemaskiner) til Ålgård. Da ble det enda mer fart i tekstilproduksjonen. Leiespinning som hittil hadde vært grunnlaget for hele virksomheten gled mer i bakgrunnen for direkte innkjøp av råvarer og produksjon og salg i vanlig industrimålestokk. I slutten av 1870 fikk fabrikken egne selgere for sine produkter. de første vevde vadmelstøier og tvinngarnsjeviotter var av ren norsk ull som ble markedsført som "Jædevadmel" og ble nok noe foraktlig omtalt i visse kretser. Men salget var økende.

I 1888 ble navnet forandret til Aalgaards Uldvarefabrikker A/S, som var mer passende for produktene fabrikken markedsførte.

Aalgaards Uldvarefabrikk ble den første og største av mange tekstikfabrikker i Gjesdal, Sandnes og Stavanger området. På 1800 tallet var dette tyngdepunktet i norsk ullvareindustri.

Etterhvert ble fabrikken på Ålgård den største industribedrift i Rogaland etter Stavanger støperi og dokk.

Folketallet på Ålgård økte raskt. Fra noen få i 1870 til 522 i 1900 og 1050 i 1930.     

Når det gjelder utviklingen av Ålgård fra 1870 og utover med hensyn til boliger, sosiale forhold, skole etc. henvises til artikler i Gjesdalbuen: "Aaalgaards Uldvarefabrikker/DFU sin betydning for Ålgård som tettsted" 3. november og 10. november 1999. I samme avis var det en artikkel om DFU`s samling av gjenstander og arkiver 20. oktober 1999. Disse tre artiklene finnes det kopi av i den store historiefolderen om Aaalgaards Uldvarefabrikker (DFU).

I 1889 etablerte Nielsen familien trikotasjefabrikken i Figgen Co. på Figgjo.Denne fabrikk var også basert på fossekraft i Figgjoelva. Fabrikken hadde spinneri, veveri og strikkeri.

Fabrikken vokste fort og allerede i 1896 var 42 mannlige og 15 kvinnlige arbeidere med i driften. I 1893 ble Figgen Co. slått økonomisk sammen med Aalggards Uldvarefabrikker. I 1885 grunnla Aalgaards Uldvarefabrikker sammen med andre Nydalens Fabrikker i Aasenfjord, Levanger kommune. De første åra var også denne fabrikk basert på leiespinning prinsippet. Det var komplett ullvarefebrikk med spinning, veving, farging og etterbehandling - appretur. Fabrikken var særlig kjent for "Nydalen blåtøier". Allerede i 1890 var det 72 ansatte som delvis arbeidet to skift.

De tre fabrikkene Aalgaards Uldvarefabrikker, Figgen Co. og Nydalen fabrikker var i samme konsern frem til 1916. Da kom sammenslutningen De Forenede Uldvarefabrikker (DFU). Der var tidsforholdene og personlige forbindelser i forening som førte til dannelsen av DFU i 1916. Sammenslutningens kjerne var Aalgaards Uldvarefabrikk som den gang eiet Figgen i Sandnes Kommune og Nydalen fabrikker i Nord Trøndelag. Videre hadde fabrikken J.A.Nilsen (sønnesønn av Ole Nielsen) ved Grorud tekstilfabrikker sammen skjøt Skauger fabrikker ved Drammensfjorden i 1913. Så kom også Hjula Væveri ved Akerselva med i denne krets.

Sammenslutningen foregikk formelt på den måten at Aalgaaards Uldvarefabrikker utvidet aksjekapitalen og overtok de andre fabrikkene og etablerte et hovedkontor i Oslo. Så var ringen sluttet med Aalgaard, Figgen, Nydalen (Åsen), Hjula (Frysjå), Fredfoss, Grorud (med Ammerud) og Skaugen i et selskap.

Da kunne innkjøp, salg, økonomi, personale og strategi samles i en konsernledelse i Oslo. Produksjon og produktutvikling foregikk i de forskjellige fabrikkene. 

Hensikten var selvsagt også at fabrikkene skulle spesialisere seg på hver sine produkter.

Ålgård:
Produkjonen på Ålgård ble basert på vevde stoff til finere dame - og herrebekledning, og var hele tiden størst og ledene i denne sektor. Håndstrikkegarn var også en stor sektor på Ålgård. En tid var det stor produksjon på Ålgård av strikket stoff til damekonfeksjon.

Figgjo:
Produksjonen var hovedsaklig strikket undertøy, strømper, gensere og kofter. Figgjo var imidlertid landets største produsent av badedrakter. De senere år var produksjonen hovedsaklig basert på fritids - og idrettsklær.

Åsen:
Her var det produksjon av kraftig bekledning samt ulltepper.

Fredfoss:
Produksjonen omfattet møbelstoffer, finere pledd og ulltepper som forsilke. Produksjonen på Fredfoss var nedlagt i årene 1926 - 1935.

Skaugen:
Produksjonen var vesentlig dresstøier og draktstoffer. Skaugen ble nedlagt i 1935.

Frysja:
Produksjonen omfattet garn, vevde stoffer til herre - og damebekledning. Fabrikken hadde stor produksjon av finere gardinstoffer.

Grorud/Ammerud:
Her var det produkson av fjærmadrasser, vattepper og shoddymadrasser.I de senere år var det stor produksjon av skumplastmadrasser.

Etter slutten av siste verdenskrig 1945 ble det stor oppsving også i tekstilindustrien i Norge. I DFU ble det foretatt store innvesteringer i nye fabrikkbygg og nye på maskiner særlig på Ålgård, Figgjo, Fredfoss, og Grorud/Ammerud.

Imidlertid kom det allerede i begynnelsen av 1960 åra, på grunn av fristilling og tollreduksjon, en drepende konkurranse fra import av billige tekstiler fra lavprisland. Det ble etterhvert meget vanskelige tider for tekstil - og konfeksjonsindustrien i Norge, deriblant også for DFU. Frysja ble nedlagt i 1955, Åsen i 1966, Grorud/Ammerud i 1967, Fredfoss i 1968 og Figgjo i 1981. Så var det bare Ålgård igjen og denne fabrikk skulle det satses på. Hovedkontoret ble i 1968 flyttet fra Oslo til Ålgård, DFU var da blitt oppkjøpt av Investa og hele aksjekapitalen var samlet i Bergensfirmaet. Helt overraskende og uten at ledelsen på Ålgård var orientert solgte Investa hele DFU til Remco A/S i Kristiansand i 1986. Etter at dette firmaet i løpet av kort tid hadde tappet DFU for nesten 90 millioner kroner gikk Remco A/S konkurs.

Investa kjøpte igjen DFU fra Remco`s konkursbo, og fabrikken på Ålgård gikk meget godt i noen år. Så, i 1992 gikk også Investa konkurs og drog DFU med seg.

Daværende adm. direktør i DFU Erik Garns Steine - som overtok etter adm. direktør Sven Nilssen - fikk en ordning med DFU`s kreditorer og overtok firmaet. Tekstilproduksjonen i DFU Ålgård ble nedlagt i 1993, og firmaet drev videre rent handelsforetagendeunder navnet DFU profil.

I 1997 solgte Erik Garns Steine DFU med resterende eiendommen til Wenaas A/S som fortsetter virksomheten med uniformsklær og har tre årsverk på Ålgård.

Tolleiv Bjerkreim
Ålgård, september 2002